Alle hunder har sin egen personlighet og er trofaste. Det er ingen som blir mer lykkelig over å se deg enn en hund, og om du er trist og lei har man alltid en venn å komme hjem til som er glad i en uansett. Som sagt trøster de når du er lei deg og setter hodet på skakke og lytter når du er sint og frustrert. Skjønner godt at Gud tok seg bryet må å skape akkurat dette dyret. De er virkelig menneskets beste venn i mine øyne. Hunder kan spore opp narkotika, lede blinde, passe huset, jakte, finne bortkomne mennesker og ikke minst hente avisa. Hva skulle vi gjort uten hunder? Her omdagen hadde jeg gleden av å passe på Ottars lille Mops ved navn Rambo (et navn som er veldig passende:) Han er en skjønnas og veldig glad i oppmerksomhet. Egentlig hadde jeg og Ottar planer om å ha et lite dyrebytte (istedet for konebytte;) hvor han skulle se hvordan det var å ha Pingla en helg og jeg Rambo, men vi kom dessverre ikke så langt ettersom Helene var redd for sofaen, Anette var redd for hunden og Kjersti var redd for søvnen... Men Rambo fikk ihvertfall komme på et lite besøk:) Så "Dyrebytte-reportasjen" får vi heller komme tilbake til ved en senere anledning:)
(
Følte et lite bilde av Pingla var på sin plass)Takk for besøket Rambo!
11 kommentarer:
Tjoheisann :)
Eg og har hatt hund ein gång...Ein sånår skikkeligt go gammaldaggse gule gatemix, me ein skikkeligt stilige "krussidull hale" :)MEN..eg va ikkje gammle karen då eg slo an så hardt i håve me ei store grautskje...at me måtte avliva an.. :| No gudd..
Eg e veldig enig med deg ingrid...hunder e skjønne. ikkje alle raser så klart, og det finnes unntak, men eg syns jevnt over at hund e bra. Bra initiativ å forsvare hunden mot Miriams ikkje fullt så hundevennlige innlegg
Ah! Dette må være som følelsen av å bli angrepet av en liten, motbydelig, hårløs, pinglehund...
Bunnløs panikk, kombinert med gjennomsyrende rådløshet. Jeg er lammet. Jeg har jo ikke noe imot hunder, jeg har ikke noe imot dyr på generellen, men det er ikke min feil (akkurat dette punktet kan kanskje diskuteres) at jeg gjennom mitt liv har blitt utsatt for "hundeangrep" som har gjort meg, iallefall midlertidig, ute av stand til å se det helt store med hunder.
Jeg føler at det å trekke frem hunders positive egenskaper; lede blinde, finne narko, hente avisa, det blei nesten et slag i magen. Hvordan kan jeg nå sitte her og fremdeles føle at mitt anstrengte forhold har noen substans i det hele tatt? Jeg føler meg helt tom på insiden. Takk for den, for å si det sånn!
Huff! Beklager Miriam, var virkelig ikke meningen å gi deg den følelsen, følte bare noen måtte tale hundens sak:) Traumatsike opplevelser er vanskelig å gjøre noe med, de blir påført en uten at man får sjangs til å forsvare seg mot dem.
Kjenner jeg nå har litt dårlig samvittighet som dro frem hundens gode sider, vet at ikke alle er engler...
Men Rambo er det sikkert! :)
Og førerhundene...
Og narkohundene...
Og avishundene...
Og letehundene...
Og jakthundene...
Bikkjo di e rokkete, å du har fuffy hår.
Hunder er koselige de. Jeg var i såfall veldig glad i hunden vår Pluto. Det var en trist dag når han forlot oss. Men det er jo en del av livet.
det er du som er søt, ingrid!
Æ tikkår dæ...(okei kanksje eg ikkje e så flink te å skrive på arendalsk, men du har an like fullt) :)
Hei,
Ottar her. Jeg synes det var synd det ikke ble noe dyrebytte. Rambo hadde nok fått bedre stell hos ingrid den helga en den gjorde hjemme hos meg.
- Ottar
EG vil gjerna komma med ein kommentar til her etter å ha lest håkons kommentar litt grundigere.
Jeg forstår deg Håkon slik at du mener døden er en del av livet, men det vil jeg bestride. Jeg mener skillet, mellom liv og død går akkurat imellom livet og døden. Ergo er ikke døden en del av livet, men heller en del (Ja rett og slett begynnelsen..) av døden, "etterlivet", "det ukjennte" e.l.
Legg inn en kommentar